Sykkelskribent Peter Foot tar oss med på en spennende tur mens han begir seg ut på stille stier og grusveier i Dandenongs Ranges, øst for Melbourne, Australia. Som du vil lese, var ikke dette din gjennomsnittlige sykkeltur – det var en mulighet til å gå tilbake og se på en verden som har blitt gal, og å føle takknemlighet for de tingene som betyr mest.
Den flekkete skyggen gjør det vanskelig å se steiner på avstand. Banen vinkler ned og jeg får opp farten. Jeg kjenner brisen på nakken, hører suset fra frinavet.
Et par raske feiemaskiner. Jeg ser fremover for å se en linje, så kaster jeg et blikk ned for å se etter steiner, og så tilbake på linjen. Det er sykkelen, og min tilknytning til den, og stien, og den leiraktige lukten av skogen. Jeg plasserer hoftene mine slik at dekkene biter og driver bare en berøring og hele sykkelen føles primet som en bue som klikker tilbake og skyter meg gjennom utgangen. Ja. Der er den.
Det er noe dybdeløst over det, denne kinetiske opplevelsen. Når du overbalanserer, når den ene foten står i kaos, bringer den deg tilbake. Jeg trenger det nå. Jeg er avviklet som en tusendagers klokke, for å låne ordene tiltidligere australske statsminister Paul Keating. Det har vært et merkelig år.
Og jeg er sliten. Så sliten. Uten å ta en bevisst avgjørelse slutter jeg å tråkke. Frinavet slynger seg ned og klikker til stopp, og jeg velger et mer eller mindre tilfeldig sted ved siden av banen og legger meg ned. Jeg tar av meg hjelmen og lar hodet hvile på jorden og lukker øynene.
Det har vært et merkelig år. Pandemien, selvfølgelig. I Victoria, en av verdens hardeste nedstengninger. Hvem ville ha spådd, et år tidligere, at du vinteren 2020 ville trenge et stykke papir – egentlig et pass – for å reise mer enn fem kilometer hjemmefra? At jeg om kvelden kunne gå inn i midten av gaten utenfor huset mitt – teknisk sett bryte portforbudet – og ikke se en sjel. Ingen som går, ingen biler, ingen lyder, som apokalypsen. Og merkeligst av alt, at en koalisjonsregjering ville dobleArbeidssøkerbetaling.
Så var det de myrvanlige tingene som plutselig ble kompliserte. Risikoberegningene du gjør om å klemme et familiemedlem, eller håndhilse på en kompis. Måten du ville gå over, noen ganger besettende, hvordan den personen hostet i nærheten av deg på supermarkedet, eller du fraværende gned deg i øyet? Hvordan kan du gjennom en liten, uskyldig feil sette sikkerheten til dine kjære i fare? Noen ganger føles det som om 2020 først og fremst var en øvelse i å håndtere angst. Jeg er i hvert fall flinkere til det nå.
Jeg stiller meg gradvis inn i rommet rundt meg. Raslingen av løv i brisen og skriket fra en hvit kakadue. Jeg nyter den kjølige, klumpete skyggen. Et par maur kryper på meg. En liten kile på ankelen, en annen på armen. Den merkelige flua surrer rundt. Jeg kjenner at hjernen min blir trukket ned av tyngdekraften. Jeg lener meg inn i trettheten. Faller bort …
… et skarpt stikk på kneet mitt. En ufrivillig spasme bringer meg oppreist. ENmarsfly. Jeg slår den vekk med håndbaken. Hvor lenge har jeg vært her? Jeg vil ha mer hvile, som en tørst mann vil ha vann. Men jeg er våken nå. Litt opprørt. Kan like gjerne fortsette. Jeg klatrer sliten tilbake på sykkelen.
Jeg triller langs det enkle dobbeltsporet til Dandenong Creek Trail til jeg kommer til Zig Zag Track. Det kalles det fordi det svinger bratt opp mot toppen av Dandenong-fjellet. Jeg sitter og sliper unna, holder vekten lav og fremover. Forhjulet løfter seg litt fra bakken og jeg svinger til venstre og høyre for å holde balansen. Svetten gjør at t-skjorten min fester seg til meg. En jogger passerer meg på vei ned og vi bytter en hei.
Jeg når en jevn bit av sporet igjen, og deretter en morsom liten nedoverbakke som er rett med noen steinbiter. Jeg holder den på linje og vekter gaflene. Jeg klumper meg over steinene og kjenner at støtene jobber gjennom oljen og luftkammeret og opp gjennom hodesettet og beina i armene mine. Ja, der er den igjen. Det er lykke i bevegelse. Lykke.
Det er en gruppe mennesker som freser rundt på stien foran. Jeg bremser ned og når jeg er i nærheten av dem slutter vegetasjonen til venstre for meg å være der og i stedet er det utsikt over byen. Den er bred og uhindret, som å stå noen få meter unna en IMAX-skjerm.
CBD er en liten klynge av pinner i det fjerne. Forstedene strekker seg helt til bunnen av fjellet under meg. Jeg kan se det mørkeblå i bukten i sør og det disige grått i fjellområdene i nord. Det var som et stort fengsel, for ikke lenge siden. Hele denne byen. Omkranset av bukten og rekkeviddene og politikontrollene. Gal.
Min kone fikk et positivt testresultat tidlig på året. Men det var ikke for COVID. Hun var gravid med vårt første barn. COVID-19 hadde ikke nådd våre kyster ennå, men da den gjorde det kompliserte det sikkert ting, som all kontakten med det medisinske systemet involvert i svangerskap og fødsel. Flere risikoberegninger, rare nye prosedyrer. For en av ultralydene ble partnere forvist fra venterommet. Jeg sto ute i gaten sammen med to andre kommende fedre, og så på min maskerte kone gjennom glasset. En av gutta som allerede hadde barn fortalte meg litt om farskap.
Usikkerheten økte etter hvert som bølger av pest kom og gikk. Det ble bestemt at partnere bare skulle få være på sykehus to timer etter fødselen. Det ble bestemt at arbeidende kvinner ikke kan bruke badekar eller dusj, en veldig vanlig strategi som brukes for avslapning og smertebehandling. Hvilke andre dekreter kan plutselig bli vedtatt? Hva om jeg tilfeldigvis hadde feber når det skjedde? Ville jeg få lov til å komme inn? Ville min kone arbeide alene? Ville jeg gå glipp av fødselen til barnet mitt? Til slutt valgte vi en hjemmefødsel.
Jeg legger utsikten over byen bak meg og en kort stund senere går stien fra flat og bred til bratt, steinete singletrack. Jeg stopper på toppen og ser ned. Det er lineball. På den andre sykkelen min ville jeg ikke nøle. Men jeg er uten dropper, og har mer stammelengde enn gaffelvandring. For et par år siden gikk jeg over stengene på denne sykkelen og brakk armen. Det holder ikke nå, med en baby og alt.
Jeg stiger av og klatrer ned med sykkelen min. Bevegelsene mine er utålmodige og upresise. Jeg er ikke her, egentlig. Tankene mine blir fanget av små ting, som hvordan den flua vekket meg før. Jeg refser meg selv for å tenke på noe så dumt. Jeg kaster bort denne vakre dagen, og det gjør meg bare mer anspent. Jeg er avviklet som en tusendagers klokke.
Femten minutter senere kommer jeg til en kafé. Jeg bestiller en stekt grønnsaksfoccacia og en mangosmoothie. Mens jeg spiser puster jeg. Bare pust. Jeg ser nedover fjellkjedene og inn i det mørke vannet i Silvan Resevoir, et dypt hull i skogens grønne baldakin. Jeg tygger og jeg puster.
Etter lunsj finner jeg et skyggefullt sted i nærheten av et lysthus og legger meg på den fuktige bakken. Nå skal jeg hvile meg skikkelig. Ingenting kan forstyrre meg. Tankene virvler og virvler. De skyller opp på kysten av tankene mine, og jeg ser dem trekke seg tilbake i vannet. Jeg kjenner vinden mot huden min. En stund senere åpner jeg øynene igjen og bruker noen minutter på å se på hvordan solen lyser opp noen av bladene strålende grønt, mens andre står i skyggen. Brisen får lyset til å flimre og hoppe.
Jeg gnir litt solkrem inn i armene og ansiktet og nakken. Jeg svinger benet over igjen og triller langs et jevnt singletrack. Jeg rir gjennom en lund med de høyeste trebregnene jeg noen gang har sett. I en stor død eukalyptus har noen installert en liten dør. Jeg åpner den og det er en kirurgisk maske inni.
Jeg kommer ut på Olinda Creek Road. Den går ned på østsiden av området. Jeg får opp farten. Jeg flyr forbi koboltblåttagapanthus, kulehodene deres strekker seg ut fra siden av veien, som om de strekker seg etter nakken for å se meg passere. For et vakkert navn:agapanthus.Så herlig det er at de finnes, og at de har et så nydelig navn, og at solen er ute.
Ved enden av veien ser jeg på kartet mitt, og jeg setter av gårde nedover et ukjent spor. Og jeg gjør det jeg kom hit for å gjøre. De neste par timene satte jeg av gårde ned ukjente stier, og jeg løper øynene opp og ned i trær og klukker. Jeg finner en sjeldent brukt singletrack med mange små tømmerstokker nedover. Jeg vekter fronten og fjærer over dem, og noen ganger skurrer bakhjulet over barken, og noen ganger klarer jeg dem rene i en bevegelse.
Senere tråkker jeg langs et bredt, flatt spor og passerer en rullator og observerer barken på eukalyptene. Senere sliper jeg opp et rett, gjengrodd spor som går gjennom et bestand med brede løvtrær. Det er vakkert skyggefullt og det minner meg om en nordamerikansk skog. Et øyeblikk glemmer jeg alt og føler at jeg faktisk kan være på den andre siden av verden. Jeg stopper et minutt og ser enlirefuglriper i jorda. Dandenongene er på kryss og tvers av slike stier. Det er verdt å ta en dag til å utforske dem.
Sent på ettermiddagen innser jeg at veien jeg er på fører hele veien tilbake til i nærheten av der jeg startet. Jeg hadde ikke tenkt til det. Det var serendipitøst. Det er kun et administrasjonskjøretøy, det er relativt flatt, og det betyr at jeg kan unngå hovedveien og trafikken. Den går gjennom et viltvoksende arboret. Til venstre er lundene i California Redwoods. Til høyre et bredt bladtre fra Asia.kinesisk Boodelie-boo,eller hva det lille skiltet sa. Solen blir lavere og får den gylne fargen. Jeg fortsetter å klukke.
Jeg runder en sving og kommer til en rad med stor fjellaske. Deres enorme stammer langs den ene siden av veien. Så mye masse i dem. Solen skrår inn på en vinkel. Det er fortryllende. Jeg venter halvt på å se en skogfe som hopper mellom trærne. Jeg stopper opp og tar inn scenen, og jeg kan ikke la være å tenke på pappa. Den kramper gjennom meg på tilfeldige tidspunkter, vekten av den.
Han fikk diagnosen sin akkurat da det nye koronaviruset COVID-19 ble erklært som en global pandemi. Han hadde to operasjoner, runder med cellegift og andre ting. Dagen etter den første operasjonen ga han meg råd på telefonen fra intensivavdelingen om et jobbintervju jeg skulle ha. Typisk pappa. Tenker alltid på meg og søsteren min. En annen gang satt vi på gårdsplassen til sykehuset og klappet en nabolagskatt, og snakket om familie.
Da han fortsatt kunne gå, pleide vi å gå rundt i parken under lockdown, med alle de andre joggere og hundekjørere og frisbeekastere. Jeg nøt samtalene vi hadde. Jeg likte dem mer enn jeg tror jeg har likt noe. Han satte ting i perspektiv for meg alltid, og lyttet.
«Se etter den fantastiske kona og sønnen du har,» sa han.
"Jeg vil pappa."
Jeg vil aldri glemme lyset i øynene hans da han møtte sønnen min første gang. Jeg vil alltid være takknemlig for at han kunne bli bestefar før han døde. Jeg vil alltid være takknemlig for at min far og min sønn kunne dele noen måneder sammen, her på jorden, på stedet der fjellasken svever.
Innleggstid: 01-09-2021
